Opplevelser med søkepinner, Arne Lystad PDF Skriv ut E-post
Pendel – kvist – søkepinner

En orientering på oppfordring av Norsk Kvistgjengerforening

 
Pendel, og bruk av pendel, er kjent langt tilbake i historien. Med sikkerhet vet man at pendelen ble brukt av kineserne for 6000 år siden. Bruk av pendel var også en del av den hemmelige tempelvitenskap i Hellas. I templet i Delfi er det funnet pendler og i India har pendelen langt tilbake blitt brukt til å stille diagnose for sykdom på mennesker og dyr.
     Den første europeiske forfatter som beskriver bruken av pendel er romeren Ammianus Marcellinus. I Rom ble pendelen brukt bl. annet til å finne navn på nye keisere.
     Året 1327 hadde bruk av pendel tatt overhånd, og pave Johan den 13de erklærte bruk av pendel for trolldom. Han utstedte derfor en pavelig bannbulle mot bruk av pendel. I det 18de århundre eksperimenterte professor i fysikk, hoffråd Ritter i München, med pendelen, og Goethe, som kjente pendelen fra reiser i Østen og eget bruk, nevner pendelen i «Walverwandtschaften», 2. del, kap. XI, 1807-9.
     Professor Johan Karl Bähr, Dresden, har undersøkt flere tusen typer materiale og registrert de forskjellige svingninger.
     Slik kan regnes opp i fleng en mengde personer, til dels kjente vitenskapsmenn, som har funnet resultatene av bruk av pendelen og kvist/søkepinner interessante nok til seriøs undersøkelse.
 
*
 
Den vanlige oppfatningen blant folk flest er at jordstråling skyldes vannårer. Hvorfor det stråler opp fra vannårer forundrer tydeligvis ikke så mye at man spør etter en forklaring. Det er bare slik, og det slår de fleste seg til ro med. De som aksepterer slik stråling, vel å merke.
     Over nedgravde kraftledninger og gamle, tomme vannledningsrør får en god kvistgjenger også utslag, og samme skjer med pendel. Dette er tydeligvis også «bare slik», man godtar det uten å spørre om det er samme type stråling over vannårer, metallrør og strømførende ledninger.
     Søkepinner og pendel slår også ut over en magnet. Spørsmålet blir da om slik stråling er utslag av magnetstråling. Eller er det noe annet som foregår, noe på det psykiske plan i personen som bruker kvisten eller pendelen?
     Det verserer mange forklaringer, men felles for de fleste er at de kanskje forvirrer mer enn de forklarer. I det følgende er redegjort for en del kjente eksperimenter og erfaringer fra bruk av pendel, kvist og søkepinner.
 
*
 

Først noen egne forsøk og erfaringer

For mange år siden skar jeg en kvist og gikk ut i terrenget for å undersøke om jeg hadde «evnen», slik den ble beskrevet. Jeg fikk ikke noe utslag, og aksepterte at jeg dessverre ikke hørte til de «utvalgte». Mange år senere forsøkte jeg igjen, med samme negative resultat. Et par år senere var jeg på besøk hos en venn av meg. Tilstede var også min venns svoger, en kjent «kvistgjenger» fra Trøgstad.
            Jeg visste at min venn hadde to søkepinner som var laget av svogerens sønn, også en anerkjent kvistgjenger. Jeg ba min venn finne fram søkepinnene, og hans svoger om en demonstrasjon. Han begynte, som han sa, å søke etter vannårer. Han fant også en «åre», en linje, som gikk på skrå gjennom huset. Fra et hjørne i kjøkkenet, på skrå gjennom begge stuer og ut gjennom veggen i retning garasjen.
     Kvistgjengeren spurte så min venn om han hadde en magnet. Han hadde ikke en vanlig magnet, men derimot en dørsneppert som var påmontert en liten magnet. Ifølge eksperten var den god nok, og min venn fikk beskjed om å holde snepperten på kjøkkenveggen, der linjen begynte. Kvistgjengeren forsøkte så på nytt med søkepinnene. Denne gang ble det ikke utslag. Magneten hadde blokkert linjen.
     Jeg ba så om å få prøve. Siden jeg tidligere hadde hatt negative resultater med kvisten, var jeg spent på om kanskje søkepinnene kunne vekke tillive et latent anlegg selv hos meg. Og det ble resultat. Pinnene begynte plutselig å snurre rundt sin egen akse med stor fart, den ene motsols, den andre medsols. Kvistgjengeren var tydelig forbløffet, hvilket kom til uttrykk da han utbrøt: «Detta har jæ ældri sett makan tel». Jeg hadde altså «evnen», ikke med kvist, men med søkepinner. Dette var oppløftende, og jeg var forbauset og spent på om dette var en tilfeldighet, eller om det virkelig var «ekte» utslag jeg hadde fått. Jeg ba derfor om å få låne pinnene med hjem for å fortsette å eksperimentere. Det endte med at jeg fikk pinnene til odel og eie.
     Hjemme forsøkte jeg først på soverommet, hvor jeg umiddelbart fant to linjer. Jeg kjøpte to snepperter, plukket av magnetene og plasserte disse på fotlisten, der jeg hadde registrert linjene. Nytt forsøk med pinnene viste at linjene var blokkert. Jeg fjernet deretter magnetene og forsøkte i hallen, rett under soverommet. Her fant jeg de samme linjene, og etter montering av magnetene igjen på soverommet, var linjene borte. Deretter forsøkte jeg i peisestuen. Jeg fant der flere linjer, hvilket vel ikke overrasket, men at linjene var parallelle, var noe uventet. Enda mer forundret ble jeg da jeg fant at disse linjene ble krysset av linjer, som også var parallelle. Men det var ikke slutt med overraskelsene med det. Ved måling fant jeg at alle linjer lå ca. 4 meter fra hverandre, og derfor dannet kvadrater på 4x4 meter.
     Jeg gikk tilbake til soverommet og fortsatte søkingen der. Jeg hadde undersøkt bare i området hvor sengen står, og da jeg der fant to linjer, som jeg antok var fra vannårer, slo jeg meg til ro med det. Nå fant jeg to parallelle linjer til, og ikke overraskende krysset de vinkelrett på de første linjer jeg fant, og dannet, slik som i kjelleren, kvadrater på 4 meter. Jeg hadde ikke noen forklaring på dette, men stilte meg noe undrene til den vanlige forklaringen, at stråling kommer av vannårer. Det virket helt usannsynlig at vannårene i terrenget ligger med 4 meters mellomrom, og sammen med kryssende linjer danner kvadrater på 4x4 meter. Det måtte være noe annet jeg hadde registrert med mine søkepinner. Men hva?
     Det gikk vel et år før jeg fikk et svar på spørsmålet. I et svensk TV-program deltok en av Sveriges mest anerkjente kvistgjengere. På en idrettsbane påviste og merket han opp noen linjer som han kalte Curry-linjer og Live-linjer. De første går i retning nord-syd, parallelt med hverandre og med 4 meters mellomrom, fortalte han. Live-linjene går vinkelrett på Curry-linjene, og likeledes med 4 meters mellomrom.
            I den ene enden av det oppmerkede felt ble plassert noen forsøkspersoner med bind for øynene. Deres oppgave var å gå over feltet, til den andre siden. Uten å se linjene skulle de peile seg inn på disse, og følge dem når de følte de var funnet. Forsøkspersonene startet noen meter før det oppmerkede feltet, og samtlige uten to fant linjen de peilet etter straks de kom inn i feltet, og fulgte den til den andre siden av feltet. De to fant også linjene, men først et stykke inne i feltet, og fulgte dem derfra til den andre siden.
            Den svenske kvistgjengeren fortalte at Curry-linjene, som har sitt navn etter engelskmannen Curry, ifølge en versjon er magnetlinjer. De kryssende linjer, Live-linjene, ga han ingen forklaring på.
     Kvistgjengeren tok deretter programmets reporter med til et tidligere soldattorp i nærheten, og påviste at torpets stue var plassert etter linjer. Den ene langveggen var plassert etter en linje og den ene kortveggen etter en kryssende linje. Et av husets hjørner lå altså i et kryss. Denne bygningen var bygget i slutten av 1800-årene, og det forteller at man så sent var opptatt av å unngå skadelige linjer og kryss. Man kunne imidlertid ikke unngå å få linjer og kryss inne i hus større enn 4x4 meter, men dette ordnet man ved at senger og andre faste oppholdssteder ble passert utenfor kryss, og hvis mulig også utenfor linjer, fortalte kvistgjengeren.
     Neste demonstrasjon med reporteren var spesiell. De oppsøkte en liten høyde hvor det er rester av en steinring med en enslig stein i sentrum. Han ba reporteren stille seg ved siden av steinen i sentrum og holde den høyre armen rett ut. Kvistgjengeren la så sin hånd på den utstrakte hånden og ba reporteren holde igjen det han kunne når han trykket hånden hans nedover.
     Eksperimentet ble gjennomført og det var tydelig at kvistgjengeren hadde store problemer med å få reporterens arm ned. Reporteren ble så bedt om å stå over sentersteinen, med et ben på hver side av den. Eksperimentet ble gjentatt, og denne gang gikk reporterens arm rett ned uten problemer. Reporteren fortalte etterpå at armen var fullstendig kraftløs. Dette ble forklart av kvistgjengeren med at når et menneske, eller andre organismer, oppholder seg over et kryss, blir organismen tappet for energi. På forhånd var det konstatert at steinen reporteren sto over lå midt i et kryss.
     En tid senere gjorde jeg dette eksperimentet med en svoger av meg. Han er ikke så høy, men tett og kraftig. På forhånd hadde jeg funnet et kryss i hans gårdsplass. Jeg ba ham å stille seg opp på gårdsplassen (et par meter fra krysset). Jeg klarte ikke å få armen ned. Jeg ba ham så stille seg opp over krysset (som han ikke visste om). Hans arm gikk til hans forbauselse rett ned.
     En tid senere gjentok jeg eksperimentet med tre venner i et lite privat selskap. Eksperimentet forgikk i min kjellerstue, over et kryss jeg hadde peilet meg fram til.   Det ble samme resultat, denne gang med tre kraftkarer, som ble høylig forbauset. Den ene var en svensk røntgenlege som fant eksperimentet medisinsk meget interessant.
     Det hevdes at katter foretrekker å ligge over kryss. Min svoger og svigerinne har en katt som har lagt beslag på en bestemt stol i parets kjellerstue. Hvis de flytter den derfra blir den sint, freser og mjauer. Etter flyttingen går den straks tilbake til stolen, hvis den i mellomtiden ikke er blitt opptatt. Med pendelen peilet jeg etter linjer i kjellerstuen, og fant to som krysset hverandre i stolen.
     Maurtuer skal være bygget over kryss. Jeg har undersøkt en maurtue, og fikk bekreftet at den lå over et kryss. Det er sagt at hvis man legger en magnet i en maursti, mister maurene retningssansen og virrer planløst omkring. Av en eller underlig grunn forsøkte jeg ikke med magneten i en av maurstiene.
     Det heter at pendelen slår forskjellig ut over forskjellige objekter. Det er redegjort omstendig for dette i Katarina Holms bok «Min vej til pendulet». Hun nevner for eksempel at hvis man holder pendelen over en magnet, slår den ut motsols i sirkel. Holdes den på en av kortsidene slår den fram og tilbake, fra og mot magneten.
     Jeg hadde lest et sted at en pyramide gir samme utstråling som en magnet, og fant jeg skulle prøve om pendelen over en pyramide også ville slå ut i sirkel, og motsols. Jeg laget derfor en pyramide, bredde 15x15 cm, høyde 10 cm. Eksperimentet ga forbløffende resultater. Jeg fikk først ikke utslag, men fortsatte i det jeg gradvis vred pyramiden i forhold til himmelretningene. Da pyramiden sto med en side mot nord, en mot syd, en mot øst og en mot vest, slo pendelen ut. Den slo dessuten ut nøyaktig som over magneten. Over den i sirkel motsols, og ut for øst/vest sidene fra og mot pyramiden. Med hjørnene vendt mot nord/syd og øst/vest, fikk jeg ikke utslag, og jeg fikk heller ikke utslag på nord- og syd sidene av pyramiden.
     Det finnes ikke noen magnetisme i en pappyramide, og det ser derfor ut til at eksperimentet bekreftet den gamle påstand at form kan skape reaksjon. Jeg fikk derfor lyst til å gå videre med et nytt eksperiment med form uten magnetisme. På en papplate, 20x20 cm (størrelsen er uvesentlig) tegnet jeg opp med linjer de utslagene en magnet lager i et felt med metallspon. Over denne tegningen fikk jeg samme utslag som over en magnet. Over sirkelen i midten, som symboliserte magneten, motsols utslag i sirkel, og ut for sidene utslag fra og mot sirkelen. Men jeg fant mer interessant her. Det var nemlig tydelig at pendelen i ovale bevegelser forsøkte å følge også de buede linjer som dannes rundt en magnet.
     Det hevdes av noen at det er vår underbevissthet som står bak slike pendelbevegelser, at den setter i gang ubetydelige muskelbevegelser i et forsøk på å oppfylle hva vi forventer. Eksperimentet så langt tydet imidlertid på at det var en type stråling som ble registrert, spesielt tydet strålingen over magneten på dette. Men stråling over en pappyramide og en tegning på en papplate? Det hørtes for usannsynlig ut. Kunne forklaringen være at jeg ubevisst ønsket en pendelreaksjon som over en magnet, og at jeg derfor fikk slike utslag?
     For å få dette bekreftet eller avkreftet fikk jeg laget to tilsvarende pyramider, en i bly og en i kobber. Hvis det virkelig var stråling jeg registrerte, var det mulig strålingen kunne bli skjermet av en metallkåpe over pappyramiden. Og det viste seg at disse pyramidene skjermet. Verken pendel eller søkepinner ga utslag. Jeg laget nok en skjerming, denne gang av papp og en liten tanke større enn den første pappyramiden, og satte den over pappyramiden. Denne skjermet ikke, strålingen slapp uhindret gjennom.
     Jeg gikk videre i eksperimentet. Hvis forklaringen er som nevnt, at form skaper reaksjon, hvorfor fikk jeg utslag over en pappyramide, men ikke over en metallpyramide med en pappyramide under? Jeg forsøkte på nytt, denne gang med metallpyramiden alene, uten pappyramide inne i den. Og denne gang ble det utslag.
     Blir vi narret av vår underbevissthet, er det ønske og ikke form som skaper reaksjonen? Det er mulig. Det hevdes av noen kvistgjengere at det er viktig for et positivt resultat at man kobler ut alle tanker utenom tanken på det man søker etter når man går med kvisten. Det samme må vi tro gjelder bruk av pendelen. Det man forventer inntrer. Et eksperiment en lege gjorde med en av sine pasienter kan tyde på at det er slik.
            Pasienten var en ung gutt som var allergisk mot eikeblad. Legen hadde imidlertid mistanke om at allergien ikke var ekte. Han klippet derfor til, uten at gutten så det, et papirstykke i eikeblads form og holdt det på guttens rygg. Det ble øyeblikkelig utslag.            I guttens tankeverden var det et ekte eikeblad som lå på ryggen, og dermed ble det utslag. Vi kan altså narre oss selv.
     Det er derfor grunn til å spørre om det er form eller ønske som skaper reaksjonen. Jeg vet ikke, men et annet forsøk jeg gjorde kan tyde på at det er ønsket. Jeg hadde lest at pappyramider gir stråling, og fikk stråling. Men var det fordi jeg var innstilt på det, -ønsket stråling fra denne pyramiden? Jeg måtte undersøke om også andre former enn pyramiden kunne gi stråling. Jeg laget en kubusform i papp, med samme mål som pappyramiden, og forsøkte. Uansett hvordan jeg snudde og vendte den i forhold til himmelretningene fikk jeg ingen merkbar reaksjon. Betyr det at det er bare visse former som danner stråling, eller er svaret at siden jeg ikke på forhånd visste om denne form ville gi stråling, og derfor ikke var innstilt på det, kunne det heller ikke bli registrert stråling?
     Jeg var like langt fra en forklaring som da jeg begynte. Jeg fortsatte derfor med et nytt eksperiment. Jeg ville kontrollere om jeg fikk utslag fra pyramiden om den kubusformede pappmodellen sto over pyramiden. Jeg fikk samme utslag som av udekket pyramide. Var det fordi jeg visste at pyramiden var under pappkubusen? Jeg laget en pappkubus til, og ba min kone plassere pyramiden under en av dem uten at jeg så under hvem, og forsøkte igjen med både pendel og søkepinner.
     Dette ga et underlig resultat. Jeg fikk nemlig utslag over kubusen som ikke skjulte pyramiden. Over esken med pyramiden var det ikke tegn til utslag. Jeg gjentok eksperimentet, -med samme resultat. Utslag over tom kubus, dødt over kubus med pyramide. Flere gjentatte forsøk ga samme resultat, og det var egentlig det mest bemerkelsesverdige. Det naturlige hadde vært at det hadde vekslet litt med utslag. Det kan sikkert sannsynlighetsberegnes hvordan utslagene skulle fordelt seg, og en slik beregning ville sikkert ikke resultert i utslag bare over kubus uten pyramide. Dette stred mot all statistisk erfaring, og minnet litt om utfallet av S.G. Soals testing av Basil Shackletons evne til å forutse hvilke kort som kom opp i et eksperiment med Zener-kort. Han fant at Shackletons gjetninger stemte med kort som ennå ikke var lagt opp, men som sto for tur til neste gjetting, eller den deretter.
     Jeg fortsatte med eksperimentene. Farger er lysbølger med forskjellige bølge- lengder. Jeg fant jeg skulle undersøke om lysbølger ble registrert av pendelen. Hvis det var tilfelle, og pendelen reagerte forskjellig på de forskjellige farger, ville jeg ha et bevis for at den reagerer på bølger, og hvorfor da ikke også på stråling fra en magnet? Dessuten ville jeg eliminere påvirkning fra underbevisstheten. Jeg kjente nemlig på det tidspunkt ikke bevisst de forskjellige fargers bølgelengder. Helt kunne jeg imidlertid ikke eliminere underbevissthetens påvirkning, det er jo mulig det er riktig som påstått at vår underbevissthet kjenner alt via en kommunikasjon med det Jung kaller den kollektive bevissthet, som er allvitende, og som muligens alle bevisstheter ubevisst kommuniserer med gjennom et felles universelt punkt.         Utslag over farger hadde jeg imidlertid aldri hørt om, aller minst retningsbestemte utslag, og jeg bestemte meg for å prøve. Jeg la opp på tegnebordet forskjellige tilfeldige gjenstander med ulike farger og begynte. En sort 7-sans ga utslag opp til venstre, en rød kulepenn roterende utslag medsols, grønn kork på en flaske ga utslag vannrett, kanskje med litt dragning opp til høyre. Oransje kork på en korrekturpenn ga elipseformet utslag opp mot høyre, og et blått møteprogram ga utslag motsols, altså motsatt av rødt. Jeg hadde bevist at pendelen reagerer på lysbølger, og at hver farge har sitt spesielle utslag.
     Jeg har tidligere nevnt Katarina Holms bok «Min vej til pendulet». Som ventet var det mye løst underbygget spekulasjon i boken, men også en del som virket fornuftig, selv sett i forhold til nåtidens kunnskap. Eksperimentet med fargene hadde jeg utført før jeg kjøpte boken, og det var naturlig at det som fenget min interesse mest i boken var at beskrivelsen av et eksperiment med pendelen over forskjellige farger var identisk med mine notater fra mitt eget eksperiment med farger.
     Jeg hadde også forsøkt med pendelen foran min kropp og forskjellige kroppsdeler. Foran hjertet roterende sirkel, det samme foran solar plexus, og over høyre lår fram og tilbake i lengderetning. Ifølge Katarina Holms bok er samme utslag for mange år siden registrert av professor Bähr. Også over hendene forsøkte jeg, og fikk interessante utslag. Over lillefingeren på skrå fremover mot venstre, over ringfingeren roterende medsols, over langfingeren rett frem i fingerens lengderetning, over pekefingeren på skrå fremover, litt mot høyre, og over tommeltotten samme utslag som over lillefingeren.
    Hadde jeg funnet bevis for at pendelen opererer uavhengig av underbevisstheten? Før jeg utførte mine forsøk med farger og kropp, var det ukjent for meg at farger og kropp kan gi utslag. Jeg fikk utslag, og det viser seg i ettertid at jeg fikk samme utslag som for meg totalt ukjente personer har registrert for mange år siden. Det må være å tøye skepsisen for langt å påstå at slikt er tilfeldigheter, men vi kan jo ikke se bort fra Jungs kollektive bevissthet, og dens mulige kommunikasjon med vår underbevissthet.
     Det kan imidlertid være en forklaring til på disse mystiske reaksjonene ved bruk av pendel og kvist/søkepinner. En forklaring som for mange vil virke spekulativ, men det er interessant at moderne forskning i enkelte tilfeller er flørter litt med den. Det heter nemlig at kvantefysikken skal inneholde noe av Platons idélære, som enkelt forklart går ut på at alt i vår virkelighet har et mønster eller en sjablon i den virkelige virkelighet. Hvis dette er riktig, er det forståelig at de utslagene professor Bähr og jeg fikk måtte bli like, fordi utslagene på forhånd var tilstede i den virkelige virkelighet. Jungs arketyper er kanskje noe av det samme, en på forhånd gitt mulighet for en forestillingsform.  
            Den britiske fysiker David Brohm og psykologen Karl Pribram hevder at det enkelte individ på en eller annen måte rommer hele universet. Hvis det er slik er det mulig jeg ubevisst kjente professor Bährs pendelresultater allerede før jeg selv gjorde mitt forsøk? At det kan være slik bekreftes av biologen Rupert Sheldrakes forskningsresultater som indikerer at det er tilstede i naturen en slags hukommelse (Jungs kollektive hukommelse?), et felles kosmisk punkt (Jungs universelle punkt?), hvor alle bevisstheter løper sammen, et punkt som alle underbevisstheter kommuniserer gjennom. Det er derfor mulig at når jeg bruker pendel eller søkepinner, på forhånd innehar den kunnskap som er nødvendig for å fremskaffe riktige reaksjoner, eller får den fra det fra den kollektive hukommelse eller det felles kosmiske punkt, det være seg over vannårer, pappyramide eller fargede gjenstander. Reaksjoner jeg frambrakte var kanskje også fra tidligere til stede i Platons mønster eller sjabloner?
     Hvis det er slik må forskningen rettes mot menneskesinnet, og det er vel det vanskeligste forskningsområdet vi kjenner. Dessuten må mange barrierer overvinnes. Vi er her inne på et område hvor det blant fysikerne fortsatt er stor motstand mot ideer om at sinnet bør bli vitenskapens viktigste forskningsobjekt fremover. Andre forskere hevder derimot at det er umulig for eksempel å gi en tilfredsstillende beskrivelse av atomfenomenet uten å referere til menneskesinnet. Svarene på pendel- og kvistgåtene får vi derfor kanskje først når vi kobler de fysiske resultatene vi får fram med pendel og kvist, sammen med de påvirkninger vi antar vårt eget sinn kan ha på resultatene.
            Det er derfor interessant at kjente eksperter i dag hevder at man nå må begynne å konsentrere forskningen om menneskesinnet. Forleden hevdet en av dem at mye synes å tyde på at sinnet befinner seg utenfor hjernen, som ifølge ham er et redskap for sinnet. Tre av disse forskerne har jeg dessuten hørt hevde at hvis det er noe som overlever døden, er det sannsynligvis det ulegemlige sinnet. 
    
Det er en utbredt oppfatning at å oppholde seg i linjer og kryss over lengre tid er skadelig for helsen. For kirkebygg og andre helligdommer er det derimot ikke skadelig. Kirken skulle visstnok ordnes etter noen usynlige linjer i landskapet. Midtgangen skulle følge en linje fra øst mot vest, en linje som skulle passere gjennom alteret og videre ut gjennom bakveggen av apsis. Kirken skulle videre plasseres slik på denne linjen at en annen linje, vinkelrett på den første, krysset den første midt i alteret. Alteret ble slik liggende over et kryss. I dette tilfelle var en slik plassering, i motsetning til plassering av en seng over et kryss, absolutt positiv. Oppfatningen var visstnok at i slike tilfeller tilførte krysset kraft til alteret. Krysset var altså et kraftsenter, motsatt tilfellet med å ta ned en kraftløs arm over et kryss.
     I to middelalderkirker, Skiptvet kirke og Hovin annekskirke i Spydeberg, har jeg søkt etter slike linjer, og jeg har funnet dem. Et viktig spørsmål er om jeg fant reelle linjer, eller om jeg fant linjene fordi jeg trodde, eller ønsket at de skulle være der. Det kan jeg ikke svare på.            Torsdag 28-5-1998 undersøkte jeg Spydeberg kirke og Hovind annekskirke. Det var en i hast improvisert tur, foreslått av lokalhistorikeren Kjell Karlsen i Spydeberg. Vi hadde ikke verken pendel eller søkepinner, men redskap til søkingen ordnet vi ved hjelp av Kjells verktøykasse som han hadde i bilen. En liten skrue og en tynn ledningsstomp ble pendel. Det viste seg at pendelen var god nok.     
            I begge kirker fant vi linjer som beskrevet ovenfor. For Hovind middelalderkirke var ikke dette uventet, men at jeg fant linjer i Spydeberg kirke var overraskende. Kirken er nemlig fra 1840-årene, og jeg var derfor på forhånd innstilt på at vi ikke ville finne de tradisjonelle linjer i den. Det er imidlertid ikke usannsynlig at bruk av linjer fremdeles var i bruk på den tiden den ble bygget. Vi fant tidligere at den svenske kvistgjengeren i TV-programmet påviste at soldattorpet så sent som i 1800-årene ble plassert etter linjer i landskapet. At vi fant linjer i Spydeberg kirke forteller oss to ting: i hvert fall noen av kirkene ble selv så sent som i 1800-årene plassert etter de gamle linjer, og fordi jeg ikke ventet å finne linjer i en så «ny» kirke, kan det i dette tilfelle ikke være forventninger om å finne linjer som førte til at jeg registrert dem. Ønsketenkning var altså ikke involvert og det er spennende.
     Kjell Karlsen ville jeg også skulle undersøke kapellet. Jeg fant det lite interessant, kapellet ligger nemlig dreiet noe sydøst/nordvest. Jeg forsøkte imidlertid, og fant raskt at linjene ikke fulgte vegglinjene. Men ifølge Kjell Karlsen registrerte jeg noe annet han fant usedvanlig interessant. Jeg peilet inn en øst-vest linje og en syd-nord linje, og det var da han oppdaget hvor linjene krysset hverandre han ble noe oppspilt. Han fortalte at akkurat der hadde maskineriet til kjøleanlegget for likkjelleren stått tidligere. Nå var anlegget flyttet et annet sted i kjelleren.
            Grunnen til at anlegget ble flyttet var at det ofte, og alltid uten påviselig grunn, plutselig stoppet. Dette var ikke bra, det var jo ikke alltid folk tilstede, og anlegget kunne derfor bli stående uten å kjøle i timer og dager. Hver gang det stoppet ble elektriker tilkalt, og han fikk det i gang igjen. Men elektrikeren fant aldri feil på anlegget, han fant aldri ut grunnen til at det stoppet. Til slutt ga man opp, og flyttet anlegget til sydenden av kjelleren. Etter flyttingen har anlegget fungert som forventet, uten uforklarlige utkoblinger.
            Som nevnt klarte aldri noen av alle de elektrikerne som ble tilkalt ved stopp, å finne noen grunn til stansen. Det er fristende her å søke forklaringen i at anlegget sto i et kryss, men det alene er ingen forklaring. Uten at vi kan beskrive hvordan og hvorfor strålingen i et kryss kan koble ut et elektrisk apparat, er vi like langt. Det kan tillegges at Kjell Karlsen er elektriker, og gikk god for at det ikke hadde vært mulig å påvise feil ved det elektriske utstyret på kjøleanlegget.
     Tidligere hadde jeg registrert linjene i den gamle Mariakirken i Askim. Kirken er forlengst revet, men vi vet hvor den sto. Jeg kunne da også bekrefte den antatte plassering ved hjelp av søkepinnene, og jeg kunne videre påvise hvor alteret ifølge linjene sannsynligvis sto. Alterets plassering ved hjelp av søkepinnene er da også bekreftet ut fra tradisjonen på stedet.
     Skiptvets Mariakirke fra slutten av 1100-tallet ble undersøkt allerede 4-5-1994, sammen med kirketjener Gunnar Karlsen. Vi fant der linjer som forventet.
 
Etter besøket ved Spydeberg kirke ba Kjell Karlsen meg om å bli med til en gravplass fra krigen i 1814. Gravplassen ligger ved Nestingen gård, nordvest for Hovind kirke. Ifølge Karlsen var det der gravlagt soldater som døde av tyfus/kolera på lasarettet som var opprettet på Nestingen under kampene ved Glomma, like nedenfor Hovind kirke. Karlsen påviste hvor soldatene er gravlagt, ved foten av en lav, rett bergvegg.
            Jeg begynte med pendelen tett inn til bergveggen, og fant raskt et sted hvor den ga utslag medsols. Fra dette punkt forsøkte jeg mot øst, og utslagene fortsatte, men nå i øst-vest retning. Etter ca. 160-80 cm sluttet utslagene. Jeg hadde altså fått utslag i ca. en mannslengde. Kunne det være et skjellett jeg hadde funnet? Jeg gikk tilbake ca. halve lengden jeg hadde fått utslag, og forsøkte peiling vinkelrett på linjen jeg hadde funnet. Altså ut til siden. Til hver side fikk jeg utslag ca. 20-35 cm. Altså omtrent en kroppsbredde i brysthøyde, hvis vi tenker oss armene liggende langs kroppen.
     Jeg gikk tilbake til stedet hvor jeg hadde fått roterende utslag. Jeg peilet så ut til den ene siden, og fikk etter ca. 60-70 cm nytt roterende utslag. Peiling i retning øst ga også her utslag, men denne gang ca. 160-65 cm. Hadde jeg funnet nok et skjellett? Lengden og bredden på utslagene kan tyde på at jeg hadde registrert to skjeletter, og avstanden mellom dem indikerer at de ligger tett til hverandre. Det kan tyde på at de ligger i en grav for flere døde, og det virker sannsynlig på grunn av sykdommen de døde av (tyfus). Det døde uten tvil flere på samme dag, eller i samme døgn, av denne sykdommen, og det virker sannsynlig at de ble lagt i en fellesgrav.
     Vi kunne ikke grave og forsøke å få funnet bekreftet, men på tilbakeveien til bilen, fikk jeg anledning til å gjøre et eksperiment som kanskje kan sees som en bekreftelse på at det var skjeletter jeg hadde funnet. Vi passerte nemlig noen benrester av et dyr. Dette skjelettet lå på terrenget, og jeg forsøkte med pendelen over beinrestene. Jeg fikk øyeblikkelig utslag, og ikke minst spennende, over kraniet ble det roterende utslag, nøyaktig slik jeg fikk foran steinen hvor soldatene fra 1814 skal være gravlagt.
    
Ifølge noen påstander virker jordstråler, og spesielt kryss, negativt på planter, trær og busker. På et plantefelt i Russland ble alle utplantede trær vridde og uformelige. De hadde også en tendens til å helle til en side. Det var tydelig at de også ellers vantrivdes, de var slappe i løvverket og blasse i fargen. En kvistekspert ble tilkalt og han konstaterte at feltet var fullt av linjer og kryss som sannsynligvis forårsaket strålingen. Eksperten anbefalte at dette feltet ikke ble benyttet til trær, og at man heller utnyttet en slak skråning i nærheten som plantefelt. Det ble plantet nye trær i skråningen, og der fikk man det ønskede resultat i veksten.
     Ved en anledning nevnte jeg dette for min tidligere nevnte svoger. Han fant dette interessant fordi han hadde en lignende erfaring med den ene av noen furuer han et par år tidligere hadde plantet foran huset. Han var ikke fornøyd med denne furuen. Den hang tydelig etter i veksten, baret hang slapt ned, og den hadde en lysere farge var enn de andre trærne. Vi hadde tidligere pratet om linjer og kryss, og han foreslo at jeg skulle undersøke om furuen kanskje sto i et kryss.
            Jeg ble med på eksperimentet, og gikk i gang med søkepinnene. Og riktig nok, furuen sto midt i et kryss. Vi merket av linjene og min svoger kjøpte dørsnepperter med magneter. Magnetene ble tatt av og plassert i linjene som krysset furuen, hvoretter det bare var å vente.
     Vi fulgte nøye med på utviklingen, men skrev dessverre ikke ned noen datoer. Jeg kan derfor ikke i dag si hvor lang tid det tok før vi merket bedring i furuens utseende, men i løpet av sommeren så den faktisk bedre ut. Fargen ble friskere og de ytterste kvistene begynte å rette seg opp. Furuen er etter hvert blitt tydelig friskere, men henger fremdeles godt etter. Det kan muligens komme av at vi aldri har byttet ut magnetene, hvilket vi muligens burde gjort. Det heter nemlig at de med tiden taper sin evne til å blokkere linjer.
     I min egen hage, på husets sydvegg, plantet vi for en del år siden en Klatrehortensia. Denne planten har vanligvis et vell av store hvite blomster, men ifølge gartneren måtte vi ikke vente blomstring de fire første år. Det stemte også, planten blomstret ikke de fire første år. Femte året var vi derfor spent, nå skulle vi få hvite, store og vakre blomster på sydveggen. Det ble ikke blomster, ikke antydning i det hele tatt. Vi var skuffet, men så fram til neste sommer, da måtte det bli blomster. Men heller ikke neste vår så vi antydning til knuppsetting.     Dette var året da jeg skjermet min svogers furu, og jeg fikk ideen å undersøke om kanskje også min plante sto i et kryss. Jeg peilet med søkepinnene, og fant straks linjer som krysset hverandre nøyaktig i roten. Som hos min svoger satte jeg ned magneter i linjene, og at de ble blokkert ble bekreftet ved ny peiling. Denne peiling ga nemlig ikke utslag.
     Dette var på våren, nærmere bestemt siste uke i april. Vi ventet ikke virkning av blokkering dette år, og stor var derfor min forbauselse da jeg to uker etter blokkeringen fant to blomsterknupper på planten. Det var unektelig tankevekkende at planten, som skulle blomstret for tre år siden, plutselig to uker etter blokkering av såkalte skadelige strålelinjer, plutselig begynner å forberede blomstring. Er det virkelig slik at blokkering av strålelinjer som krysser planter virker positivt på plantenes trivsel og vekst, eller var i dette tilfelle bare blomstringen forsinket?
    
I det underligste jeg har registrert når det gjelder stråling er verken planter, dyr, skjeletter eller andre håndgripelige ting involvert. En vinter det var så mye snø at det var nødvendig å måke taket, oppdaget jeg under måkingen et underlig hull i snøen på taket. Hullet var rundt, ca. 7-8 cm i diameter, og gikk helt ned til taksteinen, som var tørr og ren. Vinteren 1993-94 var det på nytt så mye snø på taket at måking igjen var nødvendig. Under måkingen fant jeg igjen det underlige hullet, ca. 20 cm fra mønet, og omtrent 120 cm fra vindskien på gavlveggen.
     Forrige gang jeg registrerte hullet var det bare med en viss undring, men denne gang ble jeg nysgjerrig på hva dette kunne være. Varmetap fra leiligheten var min første tanke, men den ble straks frafalt. Det var ikke noe hull i taket, og hvorfor skulle det da bli et rundt hull akkurat der og ikke andre steder. Dessuten ville en eventuell varmelekasje til det kalde loftet ikke samle seg til en varm stråle opp til yttertaket.
     Første gang jeg registrerte hullet var jeg ukjent med stråling, og hadde da selvfølgelig ikke forutsetninger for å forbinde hullet med slikt. I ettertid, etter første gang jeg så hullet, hadde jeg imidlertid hentet inn en del kunnskaper om linjer, kryss og stråling, og ble derfor litt nysgjerrig på om det kunne være noe slikt involvert. Kunne det være mulig at hullet ble dannet av strålingen fra et kryss? Riktignok var dette en noe spekulativ ide, men hvorfor ikke prøve?
     Jeg startet oppfølging av ideen, entret taket med søkepinner og pendel for å peile etter stråling over hullet. Både pinner og pendel registrerte stråling over hullet. Jeg peilet deretter på utsiden av hullet, men fant ingen linjer. Jeg hadde altså ikke funnet et vanlig kryss, men en separat strålesøyle på ca. 7-8 c. Hva var dette, og hvor kom denne strålesøylen fra? Hvor oppsto den, og hva var det som forårsaket den?
     Det var helt tydelig at den kom nedenfra, og jeg gikk derfor ned i leiligheten hvor jeg målte ut hvor den sannsynligvis burde være. Og riktig nok, som på taket fant jeg en strålesøyle, fra gulv til tak. Spørsmålet nå var om søylen også var i kjelleretasjen. Jeg gikk ned i kjellerstuen, målte meg fram til hvor søylen skulle være, og peilet. Søylen var også i kjelleren, på nøyaktig samme sted som i 1. etasje, på loftet og over tak.
            Måling når dette skrives, i april år 2001, viser at søylen fortsatt er til stede. Målingen er denne gangen foretatt kun i kjellerstuen, men når den er der, er den ganske sikkert til stede også videre oppover, gjennom 1.etasje, gjennom loft og ut gjennom yttertaket.
     Det heter i gamle beretninger om helligdommer at de i blant ble plassert på steder hvor det ifølge tradisjonen var et kraftsenter. Chartreskatedralen er for eksempel bygget på et gammelt kraftsenter. Før kelterne og gallerne erobret Europa fantes på dette stedet en dolmen (steingrav) og en hellig brønn. (Brønnen ligger i dag under alteret i katedralen). Man trodde den gang denne dolmen ble bygget, sannsynligvis samtidig med Stonehenge, at i et slikt kammer fantes et kraftsentrum, en energikilde som strømmet opp fra jorden, og man mente at alle som kom i kontakt med en slik kraftstråle ble tilført ny kraft. (Altså motsatt virkning av den reaksjon jeg registrerte i mine forsøk med å få armen ned på forsøkspersonen som sto over kryss).
    
Det virker som hullet i snøen skyldes en målbar, konsentrert stråle. En energistråle som tidligere ble betraktet som et kraftsentrum, en viktig og fruktbar energikilde? At hullet i snøen var der, er hevet over enhver tvil, men er det strålesøylen jeg registrerte som lagde hullet i snøen? Jeg vet ikke, men underlig og spennende er det.
 
 

Appendix

 

Det er noe inkonsekvens involvert i det jeg har beskrevet. Det heter for eksempel at hellige steder i blant ble lagt til plasser hvor det strømmet en kraftkilde opp av jorden. Som for eksempel dolmen hvor Chartreskatedralen senere ble bygget. Det heter også at alteret i helligdommer ble plassert over slike energikilder, for at alteret skulle kunne samle opp kraften fra kilden.
     Dette står i motsetning til at strålingen fra kryss er skadelig, likeledes at en arm blir kraftløs, slik som referert, når forsøkspersonen står over et kryss. Likeledes er det underlig at dyr unnviker steder hvor det påviselig er kryss. De vil ikke ligge der, og søker rundt til de finner et sted uten kryss. Dette er påvist mange ganger, i flere land.
Den foran refererte historie om min svogers katt som blir sint når den blir tatt vekk fra stolen som står over et kryss, er derfor underlig. Hvorfor reagerer katter annerledes enn for eksempel hunder, som ifølge flere historier nekter å ligge over kryss?
     Jeg kjenner også et eksempel hvor en baby sluttet å skrike om natten etter at sengen var flyttet. Dette var i Øymark, hvor en gammel kvistgjenger påviste kryss hvor sengen med den skrikende babyen sto, og anbefalte den flyttet. Foreldrene fikk rolige netter etter flyttingen vekk fra krysset, forteller de.
 
 
En mystisk flekk
Natten til 12. desember 2001 var det tåke og 3 minusgrader. Da jeg om morgenen så ut av kjøkkenvinduet, som vender mot en grasbevokst plass på andre siden av gaten, så jeg noe underlig. Terrenget var hvitrimet, men omtrent midt på plassen var det et rektangulært felt hvor det ikke var rim, — feltet var grønt, slik plassen var før den rimet til. Feltet målte ca.      1 meter x 1,3 meter.
      Jeg antok at et dyr hadde ligget der til ut i morgentimene, og at hvis kulden og tåken fortsatte, ville også dette feltet rime til. Jeg tenkte derfor ikke mer på det grønne feltet, men da Hans-Christer (viseformann i kvistgjengerforeningen) ringte meg på kvelden dagen etter, nevnte jeg den underlige flekken, og Hans Christer ble, ikke uventet, interessert. Da jeg i detaljer hadde forklart hendelsesforløpet og beskrevet flekken, spurte han om jeg hadde prøvet den med søkepinnene. Det hadde jeg ikke gjort, det hadde i det hele tatt ikke falt meg inn at noe «uforklarlig» kunne være årsaken til denne flekken.
     Etter samtalen med Hans-Christer gikk jeg ut på gressbakken med søkepinnene, søkte over flekken (som fortsatt var like tydelig) med pinnene, — og fikk meg en skikkelig overraskelse. Pinnene slo sammen over flekken, ikke raskt som vanlig, men langsomt. Dette var merkelig, og jeg forsøkte igjen, fra flere kanter. Det samme gjentok seg: pinnene begynte sakte å gå sammen, til de over flekkens sentrum krysset hverandre.
     Jeg hadde også tatt med min pendel, — en liten mutter i en tynn sytråd. Jeg førte mutteren inn over flekken, og da jeg hadde den over senter begynte den å svinge, — medsols. Jeg forsøkte igjen, og fikk samme resultat. Dette var interessant, og jeg gjentok forsøket med både pinner og pendel flere ganger, — med samme resultat.
     Det var merkelig at pinnene gikk så sakte sammen, jeg har ikke opplevd det før, men det var ikke bare pinnenes utslag som var usedvanlig. Pendelens utslag var heller ikke slik jeg er vant til. Som nevnt er pendelen en liten mutter, 17 mm i diameter og 6 mm tykk, montert til en sytråd, som når jeg har surret den rundt fingeren, fra fingeren til mutteren, avhengig hvor mange ganger den er surret rundt fingeren, måler fra 12-13 til 18-20 cm. Snoren er altså relativt kort, og det er derfor bemerkelsesverdig at den slo ut ca. 10-12 cm i diameter. Vanligvis blir utslagene kanskje 5-6 cm over objektene som måles.
     Jeg har ingen forklaring på verken den urimede flekken i terrenget, eller de usedvanlige utslagene med pinner og pendel. I et vanlig terreng kunne jeg kanskje falt for ideen at jeg hadde markert et fornminne, kanskje en flatmarksgrav med en gammel gjenstand, eller flere, men det er utelukket i dette tilfelle. Grassletten ligger nemlig på en dyp steinfylling i en tidligere liten dal. Det ville jo i tilfelle også være meget bemerkelsesverdig. Flatmarksgraver, ruinrester under terreng, gamle gjengrodde veier osv., kan visstnok i noen tilfeller komme til syne som nyanser i terrengfargen om våren, men at slike fornminner kan bli synlig som urimede felt har jeg aldri hørt omtalt.
 
Jeg har derfor ikke funnet holdepunkter for å konstruere noen teori som antyder en forklaring. Flekken er, sett fra mitt ståsted, uforklarlig, — og hvorfor var den ikke rimet, som terrenget rundt. Det hele er litt mystisk.
Arne Lystad